BERGE SISU berget 143 flyktninger

Under Berge Sisu`s vei fra Japan til Den Persiske Gulf i begynnelsen av mai, traff de på to små båter fullastet med flyktninger fra Vietnamn. Vi har mottatt en fullstendig rapport fra Kaptein Oddbjørn Storslett om bord på ”BERGE SISU” som vio gjengir her, slik at alle kan få ta del i denne interessante historie.
I tillegg til rapporten følger blant annet brev fra flyktningene selv, som ønsker å vise sin takknemlighet, videre telegram sendt UD etter at flyktningene var landsatt i Singapore, samt kart over det området ”BERGE SISU” lå oppankret under bergingen.
Vi overlater herved ordet til kaptein Storslett og lar ham fortelle hvordan aksjonen forløp fra time til time.

7. mai 1979:
Skipet var ankret i posisjon 1,5•N 104,9 gr E avventende ordre.
Kl 08.30 rapporterte vakhavende styrmann at en taubåt med lekter på slep var på kurs mot skipet. Man observerte mange mennesker om bord på begge fartøyene.
Kl.09.00 var begge farkostene langs siden akterut på babord låring. Taubåten var ca. 40 – 50 fot lang, ca. 15 fot bred og med lavt fribord. Det ble fra lederen om bord fortalt at de var vietnamesiske flyktninger på vei til Singapore for å ta kontakt med den Amerikanske Ambasaden der. Alle var fra Saigon. Det ble opplyst at de var 100 mennesker om bord. Antallet ble senere korrigert grunnet sproglige miaforståelser.
Det ble bedt om vann, smørolje, dieselolje og litt medisiner. Dette ble levert dem i passende mengder for å rekke Singapore, samt at de fikk distanse og kurs til Singapore. Lederen fikk komme om bord slik at kurs og seilas kunne bli lagt opp formed. Ca. Kl. 11:00 avgikk farkostene med kurs for Singapore.
Straks etter avgang fra oss observerte man at de fikk

motorstopp i ca 1.time før de fortsatte sin færd mot Singapore.
De bad ikke om noen annen hjelp, heller ikke om å bli tatt opp av oss. Det ble fortalt at de alle var politiske flyktninger som rømte fra det kommunistiske styret i Vietnamn, idet de var blitt berøvet sin frihet under det nye styret, samt at de levde under terror og maktmisbruk av de nye maktinnehaverne. De ville nå til den frie verden til et kapitalistisk land. De hadde rømt den 1.mai og hadde til da vært ute i en uke.

8.mai 1979:
Skipet i samme posisjon. Kl.06:50 observerte vakthavende styrmann at samme taubåt, denne hadde navnet ”Sancta Maria”, med lekteren på slep kom opp langs siden. Det ble nå levert om bord et brev fra lederen som fortalte at de hadde vært i Singapore, men hadde blitt tauet ut til åpen sjø igjen av Singapore Marine. Båten som hadde tauet de ut igjen hadde også nektet å ta imot en beskjed til den Amerikanske Ambasaden i Singapore. Det ble i det hele tatt ikke sagt et ord om bord i båten som slepte dem ut for at det ikke skulle bli røpet hvilken nasjonalitet det var som avviste dem.
I brevet sto det også at de var nå så trette og utslitte at de ikke greide å fortsette på egen hånd, at en av far-kostene var lekk og tok inn vann, at maskinen på tau-båten nesten var ubrukelig nå, samt at ca. 60% av kvinner og barn var syke. Det sto også at lederen for dem nå hadde gitt opp. De ba nå om å bli tatt opp av BERGE SISU for så å bli bragt til et kapitalistisk land, og henviste til humanitetens lover om hjelp til personer i nød. Det var 139 personer i disse 2 farkostene og antallet bestod av følgende: 3 doktorer, 6 maskinister, 17 teknikere, 20 mekanikere, 10 professorer, 30 studenter, 10 elever, 2 advokater, 1 katolsk prest, 6 dykkere, 3 sykepleiere, 4 sjåfører, samt 27 eldre folk og barn.

Den eldste var 65 år mens den yngste var 24 måneder gammel. Man kunne tydelig se at det var flere som hadde symptomer på utmattelse eller sykdom. På taubåten kunne man observere ca. 40 personer mens man antok i mot det dobbelte antall men-esker på lekteren. På taubåten var forholdene på langt nær så ille som på lekteren hvor man kunne se et hundretalls personer ligge tett i tett på dekket under et tak av seilduk. Lekteren hadde ikke rekkverk, bare et tau strukket mellom støttene for seildukstaket. Den minste sjø på dekk ville ha feiet et ulykkelig menneske til sjøss uten hindring.
Man kunne ikke se verken redningsvester eller annet redningsutstyr.
Flyktningene ble bedt om å ha tålmodighet inntil jeg hadde tatt kontaktmed diverse instanser. Det ble supplert vann på nytt idet det syntest å være dette som var størst behov for. Man kunne se at de hadde noe hermetisk mat og de ba heller ikke om annet enn vann på dette tidspunktet.
Man var klar til å ta dem om bord om noe skulle hende med dem mens man ventet på myndighetenes hjelp.
Satte umiddelbart i gang med å få forbindelse med rederi og myndigheter, hvilket var meget vanskelig på grunn av dårlig radioforbindelser, men endelig kl. 11:50 (Kl.05:50 norsk tid) fikk man gjennom en telefon via Singapore Radio til Direktør Stangeland som ble informert om saken. Også han mente det var vår simple plikt å hjelpe og man ble enige om å ta kontakt med Den Norske Ambasade i Singapore.
Kl.12:30 var man ferdig med samtalen med ambasaden i Singapore som skulle ta kontakt med Utenriksdepartementet i Norge og ba meg ringe tilbake samme dag kl.15:30 ifall det skulle være svar på henvendelsen til våre myndiheter på dette tidspunktet. Ambasaden mente at man burde ta om bord flyktningene inntil man hadde fått svar fra UD.

Kl.13:55 telegram nr.157 til Rederiet via Rogaland Radio. Se vedlegg.
Kl.15:15 fikk på nytt kontakt med ambasaden hvor man opplyste at man ennå ikke hadde fått svar fra de norske myndiheter, men at man arbeidet med saken på forskjellige hold. Man fikk beskjed om å kontakte ambasaden igjen neste dag kl.10:00.
Flyktningene ble med jevne mellomrom informert om at man arbeidet med saken, at man hadde kontaktet norske myndigheter om garanti og at man i Singapore arbeidet med deres sak.
Kl.18:30 avholdt skipsråd og etter at alle hadde sagt sin mening om situasjonen for natten besluttet jeg å avvente situasjonen utover natten og heller være klar på øye-blikelig varsel å ta opp flyktningene hvis vær og situasjonen skulle forverre seg.
Man sedte over til flyktningen melk, frukt, juice for å lette humøret hos dem. Dette ble mottett med glede og man kunne se at alt ble fordelt med meget streng disiplin.
Skipets vaktmann og vakthavende styrmann holdt hele tiden øye med far-kostene og menneskene om bord.
Flyktningene godtok situasjonen slik den nå var i den forvissning om at red-ningsarbeiedet var i gang og at de var overvåket av skipet og man fikk inntrykk av at de følte seg trygge nå. De var jo som før nevnt overvåket av vakthavende på dekk og bro, samt at etter mitt inntrykk, hele besetningen enten de var på vakt eller frivakt stadig var nede på poopdekket og så til at alt var i orden nede på farkostene.
Jeg tør påstå at det var få som sov godt den natten mellom 8. Og 9. Mai. Barnegråt og syn av meget utmattede mennesker hadde satt seg fast i sjel og sinn på hvert eneste medlem av besetningen.

9.mai 1979:
Skipet i samme posisjon. Flyktningene tildelt vann, og man kunne tydelig se at humøret var bedre og at livsmotet var

oppadstigende idet det ble observert kvinner i ferd med vasking av hår, personlig hygiene og bare smil over alt. Dog kunne man se de samme tegn til utmattelse hos enkelte av dem.
Ved frokosttid fikk vi se at det ble avholdt katolsk messe på akterdekket av tau-båten med alle flyktninger somtilhørere, noen stående mens de fleste lå på sine plsser under seildukstaket.
Kl.10:15 fikk kontakt med Den Norske Ambasaden i Singapore som nå kunne meddele at norske myndigheter hadde gitt garanti for flyktningene slik at de nå kunne landes i Singapore og at disse kunne reise inn i norge hvis de ikke innen 3 måneder hadde fått innreisetillatelse til det landde ønsket seg. Ambasaden arbeidet nå med å informere de forskjellige myndigheter i Singapore og opprette et samarbeid med FN´s flyktningeråd på stedet, samt med vår agent i Singapore – Thoresen & Co.
Ambasaden opplyste at de ville ta ansvaret med å få flyktningene i land i Singapore hvis jeg tok ansvaret med å bringe dem inn dit. Det var ellers ikke klart enda i singapore til å ta imot dem, idet flere formaliteter gjensto, og ble bedt om å ta kontakt med ambasaden igjen kl 15:00 samme dag.
Umiddelbart ble det holdt møte med departementsjefene hvor vi planla ombordtaking av flyktninger idet man tok hensyn til de strengeste sikkerhetsregler, strengeste disiplin, samt forsiktighets regler for øvrig for flyktningene selv. Øyeblikkelig ble klargjøringen satt i gang. Man hadde dagen før gjort klar hele 2.poopdekk, Suezlugar, samt gjort gymnastikksalen om til spisesal for dem, idet man da ikke kunne vite hvor lenge man måtte ha dem om bord.
Da været på det tidspunkt syntest å kunne forværre seg, samt at jeg fant det for farlig å slepe farkostene inn til Singapore besluttet jeg å ta flyktningene ombord.
Så var øyeblikket inne til å gå ned for å underrette flyktningene om beslutningen og

ingen som ikke har opplevd en slik situasjon personlig kan forstå hvilken opplevelse det er å kunne fortelle 143 mennesker at de er reddet, at deres lidelser i disse farkoster er slutt, samt at deres drøm om nytt hjemland er innen rekkevidde, at deres syke kan få komme under behandling under ordenlige forhold. Noen få av besetningen var til stede og fikk oppleve det jubelbrus, smilene, tårene, - alle, store som små, klappet da det ble meddelt at den norske regjering hadde garantert for dem og at man gjorde forberedelser til å ta dem om bord. Et øyeblikk som aldri vil og kan bli glemt.
Man fikk om bord lederen, samt tolk og samtidig som man redgjorde for de tiltak man gjorde for å ta dem om bord ble følgende ordrer gitt:

1. Flyktningene vill bli totalt under Kapteinens komando fra det øyeblikk man begynner å forhale farkostene til fallrepet.

2. All varme, samt røyking var forbudt fra samme øyeblikk.

3. 4 – 6 mann utenom tolken ville bli tatt om bord først for å hjelpe de andre med ombordstigningen.

4. Alle vil bli kroppvisitert ved ombordstigning, i det det var forbudt å bringe noen form for våpen med seg. Skipets folk ville foreta visiteringen samt undersøkelsen av medbragt baggasje.

5. Kvinner og barn ville bli tatt om bord først med tillegg av familiens mannlige overhode.

6. Man ville ikke tillate 2 hunder og 3 hvalper ble bragt om bord i skipet.
Disse måtte avlives. Alle disse forordninger ble forstått og godtatt, spesielt krops-visiteringen og ransaking av baggasje etter våpen syntes å være forståelig, selv om de presiserte at alle våpen de hadde hatt for å forsvare seg med ved avgang Vietnam var kastet over bord da de kom ut i internasjonalt farvann.

Kl.12:00 var lekter og taubåt forhalt til babord fallrep og man begynte å ta om bord flyktningene. Først ble 4 mann tatt om bord og plassert på fallrepsplattformen og opp gjennom fallrepet for å hjelpe de andre. Deretter kom kvinner og barn om bord, og ble tatt hånd om av skipets folk som familievis viste dem akterover til 2.poopdekk hvor stuertens folk anviste dem lugarene.
Mange måtte støttes opp fallrepet, flere falt overende på bdekket av utmattelse og 2 unge piker måtte bæres akterover til lugarene av skipets folk. Den ene fikk man vite hadde hjerteproblemer. Det var en samling mennesker i en stand man aldri ser ellers, magre, skitne, svake av sykdom og utmattelse, samt illeluktende selv om man hadde sett deres forsøk på rengjøring i sjøvann før de fikk vann fra oss.
Kl.12:40 var alle flyktninger om bord og man begynte å ta om bord baggasjen. Selv om de hadde med seg minimum, en sekk eller bag eller knytte hver, ruver snart 150 kolli en del. Etter bare få minutter var alt om bord og man begynte å gjøre forberedelser til å slepe farkostene ut fra skipssiden for å senke dem. Denne besluttningen tok jeg idet det ellers ville være en fare for skipsfarten å la disse to farkostene ligge å flyte i skipsleden, selv om den ene etter sigende var lekk og vill i så fall synke av seg selv.
Det ble gitt ordre om at alle måtte dusje så snart som mulig etter at de var kommet om bord og så snart all baggasje var gjennomsøkt for våpen ble denne bragt til de som ventet på reneklær som samtidig hadde med seg i sin personlige baggasje.
Farkostene ble sluppet løs, disse drev bort fra skutesiden mens man passetpå dem med skipets travaljebåt, og styrte dem vekk fra ror og propeller.
Dykkerne blant flyktningene gjorde i mellomtiden klart for senking og da farkostene var drevet godt av åpnet man bunnpluggene og saget av sjøvannsrør på taubåten. Lekteren var surret fast til

taubåten slik at denne ville fylle seg når taubåten sank.
Dykkerne ble hentet med travaljebåten og brakt om bord i skipet.
Alle flyktningene hadde nå i mellomtiden dusjet og skiftet klær, man møtte nå en helt annen gruppe mennesker enn de som kom opp fall-repet. Bare dusjen og rene klær hadde forvandlet dem fra illeluktende, mismodige, lurvete og nedtrykte individer, til rene, vel-luktende mennesker med et livsmot å glede over livet som man nok aldri vil få se maken til. Selvfølgelig var de som før svake og utmattede, men de var mennesker igjen.
Spesielt vil vi ikke kunne glemme barna, deres jublende glede, de gjorde rundkast, la seg ned på gulvene og strøk på teppene, ja, man hadde faktisk inntrykk av at de følte seg i et himmelrike på jord.
Etter at alt var roet ned tok jeg et møte med lederne for gruppen, sammen med mine departementsjefer, for å foklare dem den videre gang i aksjonen, at vi ikke ville begynne gå mot Singapore før alt var klart der, med hensyn til papirer og formaliteter. Dette ville man få beskjed om kl.15:00 samme dag.

Man fikk så fortalt følgende historie om planleggingen og rømmingen: Planleggingen hadde pågått et års tid, men at de flere ganger hadde mislykket. På høsten 1978 hadde de fått tak i denne taubåten og fra da av hadde alt gått bedre. Den 1.mai, altså en uke tidligere, hadde alt vært klart og kl. 20:00 startet de. Alle flyktningene hadde da på forhånd møtt opp og de hadde da blitt sveiset inn inne i lelteren, denne var så fylt med avfall på dekket. Taubåten hadde på dette tidspunkt hatt godt makineri og kunne holde en fart på ca. 15 knop. De var blitt forfulgt av Vietnamesiske kystvakt/militære kamfluert som fiske-båter, disse var armert med maskinværer og lignende. Men takket være den gode farten til taubåten greide de å kjøre fra sine forfølgere.
Dagen etter, 2.mai, da de var kommet ut i inter-nasjonalt farvann hadde de brendt åpninger i dekket på lekteren og

og spiste. Og jeg kan forsikre om at hver smule gikk med.
Vi var faktisk redd for at flere ville spise seg syke, men kunne bare sette vår lit til de legene som de hadde med – at de holdt oppsyn med sine. Iskremen til slutt satte prikken over ièn, kunne vi forstå.
Man kunne tydelig se hvordan dette måltidet kvikket dem opp og hvordan de livnet til igjen, en etter en.
Kl.19:00 ble alle servert kaffe og frukt.
Et fenom en man la merke til var den uslokkelige tørtsen flyktningene hadde. Uansett hvor mye saft, vann eller iste man satte frem, så var det stadig behov for mer.
Kl.20:00 holdt flyktningene messetid, og det ble opplyst at 4 av dem som før hadde gått bort fra den katolske tro, nå var døpt på nytt og var inntatt i den katolske menighet igjen, på grunnav at de nå var reddet. En meget høytidelig stund.

Kl.21:00 ankret skipet opp på Singapore Eastern Quarantine and Emigration Anchorage, og straks etter kom personell fra quarantine, emigration, havnepoliti, samt representanter fra United Nations High Commissioner For Refuggees ifølge med folk fra flyktningeleiren i Singapore, samt 2 mann fra Thoresen & Co.
Klarering av skipet gikk greit. Det eneste emigration-offiserene ønsket var et brev fra skipet til Controller of Emigration Singapore med en forklaring over hendelses-forløpet, samt hvorfor man reddet disse menneskene.
Dette ble gjort, samt at et utdrag fraskipets dekksdagbok ble levert samme offiser.
Flyktningene ble med en gang vaksinert for kolera og kopper, samt gitt en lettere doktorundersøkelse utad. Ingen farlige symptomer funnet.
Det viste seg at det endelig tall ble 143 personer mot det som var opplyst før, nemlig 139. Emigration-folkene intervjuet flyktningene for å få navn og personlige opplysninger, samt utdannelse og bakgrunn for øvrig, hvorfor de rømte etc., etc. Alle måtte undertegne en

erklæring på at de var villige til å reise ut fra Singapore og til Norge hvis de innen de tre fastsatte månedene ikke var blitt plassert i det land de ønsket seg til.
Også representantene fra flyktningerådet(UN High Comm. For Refugees) samt folkene fra flyktningeleiren registrerte og nummererte flyktningene,og gjorde klart for landsetting.

10.mai 1979:
Skipet ankret på Singapore red. Kl.04:00 var alle behørig registrert og forhørt og man fikk klarsignal fra emigration til å begynne landsettingen.
Taxibåter lå klar og kl.04:30 var alle flyktninger fordelt i båtene og 143 lykkelige mennesker vinket oss farvel og tok et siste overblikk over BERGE SISU som jo er malt med håpets farve – grønt.
Dermed var en vellykket operasjon slutt, og alle om bord på BERGE SISU kunne gå til hvile med sine tanker, sine inntrykk og sin takknenlighet for å ha fått lov til å hjelpe 143 mennesker som virkelig trengte hjelp.
Til slutt vil jeg få nevne den ubeskrivelige vilje og innsats som hele besetningen viste under aksjonen, og takket være dem forløp det hele uten uhell av noe slag. Jeg er dem stor takk skyldig.

Lpg/c BERGE SISU i sjøen, den 16.mai 1979.

Oddbjørn Emil Storslett



Vi gjengir her brevet fra lederen blant flyktningene. Han vil gjerne takke alle i forbindelse med bergingen, og forsøker her å vise sin takknemlighet ved å skrive noen velvalgte ord. Se vedlegg.


Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra eier av dokumentet, Kaptein Oddbjørn Storslett.
(red.)