Mottatt melding om at Tor Danielsen døde 05.12.24.

Begravelsen blir i Ullensaker kirke 19.12 kl. 1300.

++++

Teknisk Inspektør Kristen Pedersen døde 01.september 2024 94 år gammel.

Begraves fra Nittedal Kirke fredag 6. september kl.1030.

+++

Minneord om mannskapssjef Bjørn Løken f 16.07.1934 - ✝︎ 23.06.2024

Et minneord om Bjørn på Sniorklubbens nettside kan ikke bare handle om Bjørns omgjengelighet, menneskekunnskap og gode evner til å få folk til å virke sammen. Dette kjenner jo leserne allerede til. Derfor vil dette minneordet om Bjørn mer omhandle hva som førte oss sammen, den brytningstiden i bemanningssystemet vi opplevde sammen, og om Bjørns virke i arbeidskollegiet. Dette strekker seg over flere tiår, og minneordet må bli langt. I den sammenheng blir det mindre om Bjørn som familiemann og hans betydelige virke i lokalmiljøet på Bekkelaget.

Bjørn var mannskapssjef i det gamle, tradisjonsrike Fearnley & Eger. Rederiet hadde satset friskt og fikk tiltagende problemer etter oljekrisen i 1973. Utover på 1970 tallet ble det slutt på reservene for de fleste rederiene og etter hvert også for Fearnley & Eger.

På Bergehus var situasjonen enestående annerledes. 80 år gamle Sigval Bergesen Dy disponerte klokt før 1973 krisen, og da krisen kom, innså han alvoret, kriseomgrupperte flåten med å kjøpe relativt nye 220.000 Dwt turbintankere fra Shell, sendte disse til skrap, og som motytelse fikk han nye kontrakter med Shell for egne energieffektive dieseltanker. (SBdys kriseforståelse er selvopplevd. Han samlet kontorpersonalet i kantinen forklarte at nå er det alvor.) Han sikret kontantstrømmen og SBdy kunne midt på 70 tallet overlate til de unge barnebarna et selskap med stor kontantbeholdning, god kontantstrøm og kontraktsdekning og en flåte med overlegne, energieffektive dieseltankskip.

Fearley & Eger hadde før krisen satset ekspansivt og hadde gjort en gruppekontrakt på 5 VLGCer med Watrsila i Finland som skulle bygges på et helt nytt skipsverft i Åbo. SBdy ble med og bestilte  VLGC nr 3 i serien og denne ble så leide tillbake til Fearley & Eger med 20 års kontrakt.

Båtene var snart ferdigbygd, og Fearnley hadde ikke penger og fraktmarkedet var dødt, og finnene. hadde et stort problem.

De unge skipsrederne på Bergehus hadde allerede demonstrert evne til kjappe utradisjonelle handlinger og da problemene med byggeprogrammet i Åbo begynte å stramme seg til, var det tid for rask handling. Finnene måtte kjøpe seg tid, og handelen som ble gjort var en komplisert fram og tllbake handel der verftet fortsatt hadde markedsrisiko. Rederiet satt nå med eierskapet til 3 VLGCer, og på Begehus var vi ikke forberedt på situasjonen. De to som var eslet til å sette opp driften av vår egen VLGC var i Finland og fikk der enda mer å etterse. Undertegnede fikk oppgaven å være koordinator i forholdet til Wartsila og det førte etter hvert til delaktighet i det som ble starten på verdens største gassrederi og mye kontakt med Bjørn. Det hele skjedde fort og den første VLGCen var snart klar til å seile fra Åbo til opplagsplass som var fast kontrahert i Sognefjorden. Den plassen overtok siden ULCCene. Det var perspektivet der og da.

Det var ikke en del av handelen, og etter det jeg har hørt, var det Bjørn som var initiativtager

 til å skaffe arbeid for mannskapene han måtte si opp. På Bergehus kom initiativet som «manna fra himmelen». Over natta kom lagleder Bjørn med et toppet lag med offiserer og kontorfolk som kunne LPG. Integreringsprosessen som fulgte var enestående uproblematisk. Begge rederiene hadde vel det en kan kalle patriarkalsk bedriftskultur og en personalpolitikk basert på kjennskap, nære relasjoner og store krav. Kulturforskjellene var ikke så store at noen trøblet om det. Bjørn var en katalysator i utviklingen av

samarbeid og som nevnt tidligere var dette starten på verdens største gassrederi, og etter kort tid også starten på det som nå er BW Offshore.

Bjørn samarbeidet godt med mannskapssjef Tor Wang, som etter hvert var på vei til pensjonistenes rekker, og det var i en brytningstid Bjørn tok over. Man kan ikke være mannskapssjef uten å like omgang- og kommunikasjon med mennesker. Bjørn snakket med mange. Han hadde «antenner» og evnen til å lytte. Derfor ble det fra hans bord satt sammen mange vellykkede skipsledelser. Det gode var, at når det først virket, sørget skipsledelsene selv for kontunuitet og oppgradering. Slik fungerte systemet og dette hadde også innebygget i seg en overbevisning om at systemet med norske sjøfolk kunne opprettholdes inn i fremtiden, bare kvaliteten var god nok. Derfor rekrutterte rederiet på 80 tallet systematisk mange norske kadetter. Bjørn var god til å rekruttere de beste.

Dette var ved inngangen til «jappetiden» og norske lønninger steg raskt ca, 10% årlig, og tidlig på 1980 fikk vi under 5 kroner for US dollaren som frakten ble betalt i. Det ble mer og mer tydelig at norsk skipsfarts hadde et høykost problem. På Bergehus forsøkte vi å holde fast ved bemanningspolitikken, og utførte radikale omlegninger og forsøk. Bjørn var en sentral motivator for omlegningene som ble forsøkt, men selv med kraftig innsats, omlegging og nedbemanning, var det ikke mulig å tette kostnadsgapet mot bemanningsselskapene. Nedbemanningen av norske sjøfolk som fulgte var en smertefull prosess. Bjørn kjente de fleste og noen hadde han også ansatt som kadetter få år tidligere

Det fragmenterte, «konkurranseutsatte» bemanningssystemet som fulgte, passet dårlig med kulturen på Bergehus som bygget på personlig kjennskap og relasjoner. Det ble en brytningstid, og det tok tid å gjenvinne kontroll over at mannskapssystement ikke bare leverte tilfeldig ledige, men personer med relasjon til rederiet, og det tok enda lenger tid å bli kvitt husmannsrollen som høykost-tilpasningen hadde medført. Denne prosessen som Bjørn var sentral aktør i, resulterte gradvis til at nåløyet for å få

jobb i Bergesen flåten ble trangt som før.

Bjørn opplevde krevende dager på jobb på Bergehus. Han hadde ikke bare jobben med å få rett person på rett plass til rett tid, men han var også med i Maritime Komite som gjorde de store tverrfaglige sakene om hendelser, konsekvenser, opprykk og degraderinger. Dette var et organ av likemenn som fungerte godt og var respektert og rederiledelsen fulgte, så vidt jeg vet, alltid kommittentens innstilling.

Som kontorkollega var Bjørn svært omgjengelig, mest rolig, lavmælt og lyttende. Men hadde en kra[ig røst, og I lystig lag var det Bjørn som var kontorkollegiets forsanger. Også i sosial sammenheng var han en leder. Takknemlig er vi som fikk privilegiet å arbeide samme med han.

Seniorklubben ble stiftet 10. juni 1997, før Bjørn ble pensjonist, men da han trådte inn i de rekkene, fortsatte han som organisator for felleskapet i Seniorklubben fram til 2012.

Seniorkollegiet er Bjørn stor takk skyldig for alt han utrettet i klubben og minnene om han blir med klubben videre..

Gunnar Osmundsvaag

Thor Østvold f 28.03.1947 døde 2. mars 2024. 77 år gammel.

++

Bernt Sigurd Sundseth f. 16. april 1941 døde  26.03.2024. 83 år gamme.l

+++

Kaptein Martin Olsen f. 04.07.1951 døde 6. mars 2024 73 år gammel.

++++

Kaptein Adolf Harry Dypvik f. 04.12.1948.    ✝︎05.02.2024. 76 år gammel.

Begraves fra Ramvik Kirke onsdag 14. februar kl. 1030.         

++++

Maskinsjef Svein Jørgen Vilnes, f 2.mars 1947 døde 1. januar 2024. 77 år gammel.

++++

Ingvar Aspen f. 13.desember 1947 døde 04.januar 2024, 77 år gammel.

++++

Johan Elias Skorge, døde 12. januar 2024, 99 år gammel.